Kirkeskips prosjektet

Av Øivind Johansen

En kort presentasjon av prosjektet og en av skipsmodellene

Grunnlaget til kirkeskips prosjektet ble lagt i Grimstad kirke, en dag min yngste datter Tina, sang der i et barnekor. Høyt over oss svevet det en stor skutemodell og ikke visste jeg den gang, at dette var en modell av fullriggeren, "Guldregn", av Grimstad.

Med en utpreget maritim interesse som ballast, satte jeg meg fore å finne ut av dette fenomenet med seilskuter i kirken. Dette viste seg å bli en ikke helt enkel oppgave. Det fantes noen brokker her og et lite stykke der, men ikke noen helhetlig og samlet oversikt over skipene og hvor de befant seg. Materialet omkring bakgrunnen for tradisjonen med å henge opp kirkeskip var også divergerende og spredt over mange kilder, ikke minst muntlige. Etterhvert som jeg fikk samlet sammen det som var tilgjengelig, fikk jeg satt alt materialet sammen til et helhetlig bilde.
Det har lykkes å finne frem til veldig mye god sjøfartshistorie og lokalhistorie, gjennom kirkeskipene våre, og det viser seg og at flere av de opprinnelige skipene har lidt til dels dramatiske forlis. Vi er innom den store nordiske krig med Peter Wessel Tordenskiold som aktør, skipene tar oss med på reiser til det fjerne Østen med sin eksotiske last og til Mexico Gulfen for å laste Pitch-Pine. Vi er med orlogsfregatter på tokt i Skagerrak og vi forliser i en forrykende orkan utenfor Ferder.

Når man skal skrive om et emne som kirkeskip, melder det seg straks en rekke forhold man må ta hensyn til. Noen av modellene er meget gamle og historiene om dem er tradisjonsrike. Ikke bestandig er opplysningene som foreligger helt riktige. Noen av skipene er blitt omdøpt på sin ferd gjennom årene. Andre igjen er blitt overmalt og mer eller mindre vellykket restaurert, av mer eller mindre kompetente folk og sjelden eller aldri ble noe skrevet ned om disse forholdene.
Enkelte av skipene bærer en rik maritim historie på sin kjøl og vi kan finne frem til en mengde dokumentasjon om fartøyet. Andre av modellene er helt blottet for historikk og det eneste vi har å forholde oss til er modellbyggeren. Han på sin side har kanskje ganske enkelt bygget en modell helt etter hukommelsen og tatt med det som han synes bør være på en seilskute og deretter oppkalt modellen etter et fjernt minne.

Min søken etter dokumentasjon, har brakt meg til de mest forunderlige steder og dokumentasjonen finnes i så forskjellige kilder, som fra gamle dokumenter skrevet på gulnet papir med snirklete gotisk håndskrift og til glanset papir med fargebilder fra en moderne katalog over modellskip. Det har også vært innhentet mange og verdifulle opplysninger fra forskjellige museer og samlinger i vårt naboland og en gang tvillingrike Danmark, som har en meget lang og sterk tradisjon når det gjelder kirkeskip.

Kirkebygningen og det som de fleste regner med å finne i en kirkebygning, slik som alter, altertavle, prekestol, døpefont og kirkens sølv, er ofte beskrevet. I nær sagt alle kirkehistoriske beskrivelser finner man nøyaktige nedtegnelser og fotografier av disse gjenstandene. Meget sjelden finner man noen inngående beskrivelse av seilskuten, som så mange lar sitt beundrende blikk hvile på når de besøker en kirke. Kirkeskipene våre inngår i dag som en del av kirkens inventar og bør derfor behandles deretter.
En av hensiktene mine med dette prosjektet, er å gjøre lokalhistorikerene og kirkenes menigheter oppmerksomme på kirkeskipenes tilstedeværelse og minne dem om at det er en uerstattelig kulturskatt vi har hengende under hvelvingen i våre mange kirker. Disse skipene som så taust henger der, fremstår som et vitnesbyrd om vår storhetstid på verdenshavene. Dette er en æra vi alle bør være stolte av, og det bør ikke bli slik at kirkeskipene blir en salderingspost.

Som et eksempel på hvordan man kan grave frem en historiebakgrunn for et kirkeskip, og presentere den, vil jeg invitere dere med til Fjære kirke i Aust-Agder, hvor det henger en aldeles praktfull modell av "Løvendals galei".
Skipper er Peter Wessel Tordenskiold, velkommen ombord.

FJÆRE KIRKE

I mer enn tusen år har menneskene søkt trøst hos sin frelser i Fjære kirke. Den gang, i årene omkring 995, stod det antagelig en liten trekirke på stedet der kirkens kor står nå, og det er også mulig at alteret som står i kirken i dag er det samme som stod der i det som var kristendommens morgen, her i landet vårt.
Den vesle trekirken ble snart for liten og omkring 1152 ble det reist en steinkirke og muligens ble trekirken brukt som kor i den nyreiste kirken. Opp gjennom århundrene ble Fjære kirke viden kjent, som valfartssted og kirken ble også brukt som sjømerke. Groosefjorden ble på 1500 tallet omtalt som "Kercfuert", som betyr kirkefjorden, av hollandske sjømenn. Fra uthavnen Groos var kirken godt synlig.
Gjennom århundrene har kirken vært gjenstand for flere mindre ombygninger og tilretteleggelser når menigheten mente det tjenlig. Riktig så galt holdt det på å gå den 3. september 1893, da ble det med tilslutning fra prostimøtet, vedtatt i kommunestyret, at Fjære kirke skulle rives og at en helt ny kirke skulle bygges i dens sted. Problemer med økonomien innen kommunen og dessuten uenighet om hvor den nye kirken skulle plasseres, gjorde at disse planene rant ut i sanden. Det ville vært ikke mindre enn en tragedie om dette hadde blitt gjennomført. Det finnes ikke mange kirker i landet som kan vise til en slik historie som Fjære kirke og sett som kulturminne er kirken uerstattelig.

Fjære kirke ble begynt restaurert i 1930 årene og restaureringen var ikke ferdig før i 1961, da var kirken tilbakeført slik den var på begynnelsen av 1700 tallet. Fjære kirke er et meget besøkt valfartssted, dette ikke minst på grunn av Terje Vigen bautaen og gjennom Henrik Ibsens berømte dikt om Terje Reinertsen. Men det aller eldste minnet om sjøens tragedier i Fjære går mye, mye lenger tilbake i tid.

PRINSESSESTENEN

I 1811, fikk "Det Kongelige Selskab for Norges Vel", det som i dag er Universitets Oldsaksamling, overført en liksten som tidligere hadde vært innmurt i veggen inne i kirken. Da oldsaksamlingen fikk den overført var den imidlertid allerede fjernet fra muren og stod oppreist bak alteret. Innmuringen var blitt ble gjort av sogneprest Jens Pharo, som kom til Fjære i 1757, han hadde hørt om stenen som den gang lå på Moy

Historien bak denne merkverdige klebersteinen med sin hemmelighetsfulle innskrift bringer oss ned til sjøen og til det stedet som i dag kalles Drottningvika eller, som den gjerne kalles blant lokalkjente, Prinsessevika. Her, i Prinsessevika, kan et meget gammelt sagn fortelle oss at det engang strandet et skip.
Ombord på dette skipet fantes det et pikebarn av høy byrd. Hva som egentlig skjedde er forlengst forsvunnet i historiens tåkete slør, men overleveringene som i årenes løp er gått fra fedrenes munn til barnas ører, kan fortelle oss at denne unge piken druknet når skipet nådeløst ble kastet mot stranden.

Inskripsjonen på likstenen har blitt underkastet store undersøkelser opp gjennom decenniene og mange og fantasifulle har tolkningene vært. Den som i dag står for å være riktig ble offentliggjort av Dr. Gustaf Storm den 3. mai 1881. Han har tydet inskripsjonen slik: "Her hviler Isaaks Datter af den norske Konges og danske Fyrstes lykkelige Æt". Baron Isaak Gautessøn ble født av Tolga-ætten i Rogaland i 1265 og det var hans datter som ble stedt til hvile på Moi. Hva pikebarnet het, vet ingen.

KIRKESKIPET

Når man kommer inn i den gamle kirken, føler man historiens slør legge seg mykt om kroppen og om man hever blikket og ser på monogrammet til den forlengst henfarne Christian 7. får man straks øye på en liten kraftpakke av en fullrigger som henger rett ved siden av galleriet. Vi går opp på galleriet, for å ta "Kattegats skrekk" nærmere i øyesyn.

Kirkeskipet formelig strutter av kraft der det henger og når man lener seg mot galleriet og ser bort på modellen, flyr tankene lett til storm og uvær ute på åpent hav, med den store nordiske krig buldrende dypt i bakgrunnen. Og lukker man øynene og legger hodet litt på skakke og hører riktig godt etter, kan man svakt høre de kvasse kommandoropene til vår kanskje aller aller største sjøhelt, Peter Wessel Tordenskiold.

PETER WESSEL

Peter Wessel ble født 28. oktober 1690, i Trondheim, som nummer 14 i en enorm barneflokk, som til sammen talte 18 barn. 17 av barna hadde moren , fru Maren, satt til verden og i tillegg hadde de en stedatter. Om unge Peters oppvekst er det fortalt så mangt, men at han var et heller livlig barn er hevet over enhver tvil. Etter at følget til kong Fredrik IV hadde forlatt Trondheim høsten 1704, var den 14 år gamle rådmannsønnen sporløst borte. Peter brant denne høsten alle broer til hjemmet og slo sakte inn på den veien, som skulle bringe ham så meget ære og berømmelse.

I Guds navn og med kanoners torden som avskjedssalutt tar slaveskipet "Christianus Quintus" farvel med København midt i november måned 1706. Ombord forhyret som yngste skipsgutt, står oppført, Peter Johansen Wessel. Lasten som består av gamle utrangerte muskedundere, kuler, krutt og brennevin, samt en del fargede tøyer og glassperler skal skipes til Guineakysten.
Her skulle lasten byttes mot negerslaver, som i sin tur skulle fraktes til St. Thomas, en av de vestindiske øyene. Returfrakten fra St. Thomas var sukker og brennevin. Da "Christianus Quintus" forlater Afrikakysten og setter kursen vestover har de inne foruten 447 friske negerslaver, 241 elefanttenner og 88 mark gull.
Kun 40 av slavene døde på overfarten og dette blir regnet som et glimrende resultat.

Det var et hardt liv for mannskapet ombord på slaveskipene på 1700 tallet og ofte gikk det vel så stygt utover besetningen som slavene. Tropesykdommene og mangelsykdommene herjet hardt med det utarmede mannskapet. Så også på "Christianus Quintus", da de ankom København 20. juni 1708 var det bare 26 mann igjen av den opprinnelige besetningen på. 67. Den yngste skipsgutten het fremdeles Peter Johansen Wessel.

Peter Wessel sitt største ønske på den tiden, var å bli opptatt som sjøkadett på Holmen i København. Her fikk han også en plass, men da plassen ble ledig, var den unge nordmannen igjen å finne som matros på en langfarer. Denne gangen het skipet "Fridericus Quartus" og kursen var satt for Trankebar, som var en annen av våre fjerne kolonier på 1700 tallet.
Den unge mannen som vendte tilbake til København i 1710, var for fullbefaren sjømann å regne. Han hadde steget i gradene og vendte hjem som tredjestyrmann. I København var plassen han hadde fått tildelt ved sjøkadettakademiet fremdeles åpen, halvannet år etter tildelingen.

BARON WALDEMAR LØVENDAL.

På Ske prestegård treffer Peter Wessel den 23. august 1711, den mannen som skulle komme til å bety så mye for hans karriere. Baron Waldemar Løvendal hadde en visjon om å utruste en liten flåte. Denne flåten skulle bestå av små hurtigseilende skip som i utgangspunktet sulle fungere som observasjonsskip. Baronen må ha sett et enormt potensiale i Peter Wessel for allerede 15. september samme året stiger den ikke fullt 21 år gamle mannen ombord i snauen "Ormen", som skipssjef. Det var ikke store fartøyet han hadde fått kommando over, kun 37 fot langt med 46 manns besetning og bestykket med 5 kanoner. Peter Wessels ønske var at snauen som var bygget av Jørgen Pedersen i Langesund, skulle bære navnet "Løvendals Galei", men skipet som skulle bære dette navnet fikk han under sin kommando noe senere. Omtrent åtte måneder gjorde Peter Wessel tjeneste ombord på "Ormen" før han fikk kommandoen på et større skip.

"LØVENDALS GALEI"

Bredbent, med hendene foldet på ryggen, står en stolt skipssjef og skuer ut over dekket på sin nye skute, som er på vei ut fra Langesund. Det er den 30. mai 1712 og skipets navn er "Løvendals Galei". Det er et godt bygget skip Peter Wessel har fått kommandoen over. Byggmesteren er den samme som stod for byggingen av "Ormen", Jørgen Pedersen i Langesund. Det er et lite vidunder av et skip skipsbyggeren har tryllet frem og det fortelles at da "Løvendals Galei" gikk av stabelen fyrte Wessel av fire kanonskudd for å ære byggmesteren. Kun 90 fot lang og meget hurtigseilende var hun. Wessel selv hadde overvåket tiltaklingen og seilingsegenskapene til det lille fartøyet var blitt ekstremt gode. Hun var blitt er utrustet med 12 sekspunds og 6 firepunds kanoner av jern og foruten disse kanonene til angrep og forsvar hadde hun inne 50 snapphaner og 50 pistoler, 50 tordenbørser og 50 huggerter. Det var en liten kraftpakke som satt avgårde, med ordre om å krysse for seg selv i Kattegat og Skagerrak.

Peter Wessel som nå har avansert til løytnant er ivrig etter å få vise hva han og mannskapet virkelig duger til. Sin første store prise tar "Løvendals Galei" allerede på jomfruturen, sammen med snauen "Neptunus" som er underlagt hans kommando. Det beryktede svenske kaperskipet, "Svenska Vapnet" blir tatt som prise og innbrakt til København. Her blir hun omdøpt til Norske Våben.

I den tiden som nå følger blir "Løvendals Galei" brukt til å beskytte konvoier av fraktefartøy og som et rent observasjonsskip. Det kommer sjelden til kamp, men informasjonene om fiendens bevegelser, som til stadighet kommer fra "Løvendals Galei" er av viktig art og uhyr presise.
Peter Wessel har nå avansert til kapteinløytnant uten å ha vært innom graden premierløytnant. Han har også forbigått 51 av flåtens andre offiserer og har vel på denne ferden oppover i hierarkiet fremprovosert en del indre stridigheter.

"Løvendals Galei" var under Peter Wessel innblandet i mange trefninger, men det spørs om ikke en spesiell trefning utmerker seg, ikke bare på grunn av mot og dristighet, men også på grunn av avslutningen på det hele. Fregatten "De Olbing Galley" innehadde svensk kaperbrev og forlot London i juli 1814, med kurs for Nordsjøen, under engelsk flagg og vimpel. Utenfor Lindesnes møter de "Løvendals Galei", som for øyeblikket fører hollandsk flagg. Den engelske fregatten vender og setter etter Wessels skip. Når engelskmannen nærmer seg stryker Wessel det hollandske flagget og heiser dannebrog. I det samme stryker engelskmannen sitt flagg og heiser en svensk konge gjøs. De begynner straks å beskyte hverandre. Fregatten fører 28 kanoner og har 150 manns besetning, men Wessel bestemmer at de skal fortsette angrepet. Etter tre timer i øredøvende kanontorden, velger den svenske fregatten, ved ti tiden om kvelden, å trekke seg tilbake. Mannskapet ombord på "Løvendals Galei", benytter pusterommet til å reparere vitale deler av skroget. De setter deretter alle seil og etter en stund innhenter de svensken og nå legger de seg så tett at de kan bruke håndvåpen i tillegg til kanonene. Svensken prøver stadig å komme seg unna den lille hissigproppen som truer med å senke ham, men får stadig større og større skader. Så skjer det fatale; kanonerene ombord på "Løvendals Galei" oppdager at de er i ferd med å gå tom for krutt. Skytingen blir innstilt og Wessel skriver i sin rapport. "Satte min Jolle ud, og sendte ham een af mine Trompeterere om borde, for at gjøre hannem bevidst, at jeg denne gangen maatte lade ham faa passere, eftersom min Krud var mestendels forskudt, saa og for en Deel at erfare, hvad det var for en Fregat".

Dette var en uhørt frekkhet og da "Løvendals Galei" løp opp på siden av den svenske fregatten hevet Wessel sitt beger og bad kapteinen å hilse gode venner i Gøteborg, "eftersom han agtede sig dithen", men dette etter at han først hadde spurt skipssjefen om å få låne litt krutt. Dette ønsket ble av contra parten ikke imøtekommet, da han kun innehadde det han selv hadde bruk for, så deres veier skiltes der ute på havet. Da skipene skilte lag stod begge skipssjefene med hevet beger og salutterte hverandre mens mannskapet ropte tre ganger hurra.

VITA ØRN

Wessels vakreste prise, blir fregatten "Vita Ørn" og det vakte ikke lite oppstyr da "Løvendals Galei" og "Vita Ørn" ankret opp på Københavns red helt i begynnelsen av mai måned 1715. Med sine 30 kanoner hadde Wessel med list, jaget på grunn og overvunnet en stor svensk fregatt på 84 kanoner, som lå skjult bak en eskadre av linjeskip. Og da Wessel sendte sin melding om total seier ved Colberger Heide, ville begeistringen ingen ende ta, Peter Wessel ble nå i alles øyne betraktet som en helt. Belønningen til den dristige skipssjefen, var intet mindre enn kommandoen ombord på "Vita Ørn". Hun ble nå omdøpt og fikk navnet "Hvide Ørn".

"Løvendals Galei" fortsetter enda i mange år, under forskjellige sjefer, med patruljering og enkelte krigshandlinger i Kattegat og i 1727 går hun ut av registeret. Det har ikke vært mulig å finne frem til hva som ble skipets endelikt, men Kommandørkaptein Sandvold ved Marinemuseet i Horten, er av den oppfatning av at hun ble solgt, for det fremgår ingenting som tyder på forlis eller annen ødeleggelse. Fartøyet var på denne tiden kun 15 år gammelt og en normal levealder for et orlogsfartøy var hele 25-30 år og "Løvendals Galei" hadde fremdeles en stor økonomisk verdi, så hun ble neppe hugget opp eller senket.

TORDENSKIOLD

Et år etter at Peter Wessel hadde brakt "Vita Ørn" hjem som prise, blir den 25 år gamle nordmannen adlet av kong Fredrik IV. Adelspatentet ble utstedt den 24. februar 1716 og Peter Wessel tar det pompøse navnet "Tordenskiold". Allerede samme sommer, angriper Tordenskiold med "Vide Ørn" i spissen for en stor eskadre krigsskip, en svensk flåte bestående av svenske transportskip, som ligger oppankret i Dynekilen. Dynekilen ble regnet som uinntagelig, men tidlig om morgenen 8. juli 1716 har Tordenskjolds flåte sneket seg inn og etter en kamp, som stod på i 8 timer kan Tordenskiold trekke seg ut med 14 erobrede skip på slep. Tordenskjolds belønning ble en ny tittel, igjen hoppet han over en grad og kunne nå kalle seg kommandør og helt av Norge og Danmark.

14. november 1716 blir Tordenskiold utnevnt til øverste sjef for den norske sjøstyrken og Nordsjøeskadren. Han har nå omkring 4000 mann under sin kommando og er øverstkommanderende i norske farvann. Hans nye skip er Linjeskipet "Laaland" med 50 kanoner og 350 manns besetning. Under denne perioden angriper han både Gøteborg og Strømstad. Angrepet på Gøteborg blir delvis mislykket. Han påfører svenskene en del skade, men må trekke seg tilbake. Under angrepet på Strømstad blir Tordenskiold alvorlig såret under stormingen og blir blødende, etter treff av muskettkuler i skulderen og låret, båret ombord i "Laaland". Utmattet og nesten bevisstløs gir han ordre om retrett.

Etter denne hendelsen tar det lang tid før Tordenskiold igjen er på banen. Politiske intriger tapper ham for krefter og han har mistet sin gunst hos kongen, men 11. desember 1719 blir den svenske kongen Carl XII av guds nåde skutt i en løpergrav foran festningen Fredriksten. Denne nyheten når Tordenskiold den 19. desember og den 24. setter "Laaland" under kommando av Tordenskiold kursen mot København for å overbringe kongen nyheten om at hans fetter og fiende er død. Det haster med å få overlevert beskjeden for Viseadmiral Rosenpalm har to dagers forsprang med å overbringe nyheten, men den 26. kan Tordenskiold meddele majesteten nyhetene, som førstemann.. Da majesteten får nyheten overrakt, spør han Tordenskiold om han er sikker på sannhetsgehalten i dette. Tordenskiold svarer: "Det er like sikkert som at Deres Majestet vil gjøre meg til scoutbynacht". Den 30. desember 1718 blir den nå 28 år gamle Tordenskiold tildelt admiralsgrad kun 8 år etter at han startet sin militære løpebane som kadett.

Det går nå uvegerlig mot slutten av den krigen mot Sverige, som har tappet tvillingrikene Danmark-Norge for så mye krefter, men først skulle Gøteborg erobres. Innledningen til angrepet på Gøteborg er å erobre Marstrand, dette blir gjort i juli 1919. Etter dette mente Tordenskiold att det ville være en smal sak å erobre Nya Ž lvborg, som Tordenskiold selv sa "lige lett som jeg røger min pifve".

Angrepet mot festningen Nya Älvsborg, som ligger i innløpet til Gøteborg, starter den 1. august klokken 11 om kvelden, men angrepet slår feil og Tordenskjolds flåte må trekke seg tilbake.

Krigen er nå på det nærmeste slutt, mesteparten av troppene er blitt hjemkalt og beleiringen av Gøteborg er opphevet. Men bak de Svenske bolverkene ligger det skip som svenskene har erobret fra Tordenskjolds flåte. Dette har Tordenskiold svoret å hevne. Sammen med Kaptein Ole Budde og Løytnant Wodroff legger Tordenskiold en plan for å hevne seg på svenskene. Med rosjalupper forserer de stille alle hindringer og kommer seg helt inn til verftet som ligger nesten helt inne i Gøteborgs indre havn. Her setter de i brann og sprenger i luften mesteparten av de fartøyene som ligger der, kun to flåtebatterier får de ikke has på. På slep ut Gøtaelven har de med seg galeien "Printz Carl". Dette skipet hadde svenskene tatt som prise fra Tordenskjolds flåte når de lå ved Strømstad.
Med dette, den 7. oktober 1719 ender, den store nordiske krig med et øredøvende brak og Tordenskiold skriver i sin rapport: "Dend gandske Svenske Søe Magt udi Nord-Søen bestaaer nu ikkun af... 5 smaae Galleyer". Den 3. Juli 1720 blir fredstraktaten undertegnet.

Samme året, den 12. november tidlig om morgenen, dør Peter Wessel Tordenskiold, vår aller største sjøhelt, etter en duell i Gleidingen, som ligger rett ved Hannover i Tyskland.

DET FORRIGE KIRKESKIPET, OG DET NÅVÆRENDE

I Fjære kirke henger det en meget flott modell av Fregatten "Løvendals Galei", som ble ført av vår store sjøhelt Peter Wessel Tordenskiold, men dette kirkeskipet er ikke det første som har hengt med stø kurs mot alteret i Fjære kirke.
Det kan på folkemunne fortelles at kirken også tidligere har vært besmykket med et kirkeskip. Dette skal ha vært før 1850, så vi kan nok umiddelbart gå ut fra at også dette skipet ble et offer for restaureringshysteriet som hersket nettopp på den tiden.
Skipet som gikk tapt og er borte fra Fjære kirke var nok en praktfull modell, det skal ha vært en todekket fregattrigget skute antagelig fra et tidlig 1700 tall. Så med "Løvendals Galei" som erstatning er jo på en måte sirkelen sluttet, men antagelig var det forrige kirkeskipet av langt grovere kvalitet og ganske sikkert var modellen optisk korrigert. Modellen skal ha ført seil og vært utstyrt med 80 kanoner.

Bortimot ett hundrede år etter at det gamle kirkeskip så tragisk forsvant, reiser arkitekt Holger Sinding Larsen, i 1937, spørsmål om det ikke er på høy tid at kirken igjen får opphengt et kirkeskip. Hvorfor akkurat "Løvendals Galei" ble valgt, vites ikke sikkert, men man kan vel med stor grad av sikkerhet fastslå at det har tilknytning til Mogens Groos, Fjæremannen som deltok i den store nordiske krig, som styrmann under Tordenskiold og førte skipet for ham i krigsårene 1712 til 1715. Mogens Groos ligger gravlagt på kirkegården og graven hans ligger tett inntil Fjære kirke.

Det eksisterer ingen tegninger, som viser hvordan "Løvendals Galei" var bygget, men det eksisterer derimot et maleri, malt av Bernhard Grodtschilling i 1757, som viser skipet og dette maleriet er utgangspunktet for modellens form. Dessuten fikk initiativtakerne opplysninger fra marinens verft i Horten og det eksisterte i tillegg en materialliste over stående og løpende rigg, som befant seg ved Holmen verft i København.

Arkitekt Sinding Larsen var en mann, som meget vel visste hvor han skulle hente fagmessig kunnskap til å få modellen bygget. Sinding Larsen søkte hjelp til rekonstruksjonen hos fagfolk som major Caspar Aubert i Oslo, orlogskaptein Per Holt ved Holmen verft i København og daværende direktør for Norsk Sjøfartsmuseum Gunnar Isaksen. Tegningen av akterspeilet og gallionsfiguren, som forestiller en hest som hopper over et brått, stod han selv for og denne gallionsfiguren, ble skåret ut av billedhugger R.Evensen. I Akterspeilet finner vi monogrammet til Fredrik 4 med krone over, dette monogrammet er laget av forgylt sølv og arbeidet er utført i gullsmed J.Tostrup’s forretning i Oslo. Kanonene som Tordenskiold brukte så flittig er tegnet etter datidens tegninger av Rustmeister O.Nilsen ved arsenalet i Oslo, og de ble dreiet ved O.Jønssons efterfølgers's verksted. Jønsson og frue er for øvrig begravet på Fjære kirkegård. Utformingen av opphengsbøylen stod ingeniør Bjørn Hansen for og den ble laget av smeden H Løken på Hauketo
Det viktige arbeidet med å lage selve skroget og riggen samt å sette alt sammen til en helhet ble satt bort til skipsfører James Rød fra Tønsberg. Skroget valgte han å lage i bjerk og det er skåret ut av en kubbe som består av sammenlimte bjerkeplanker. Fokkemasten med stenger og flaggspillet som står akter laget han av teak, og til de øvrige rundholtene valgte han å bruke bjerk. Alle beslag og bolter er utført i messing, og flagg og standere er laget av aluminiumsplater. Størrelsen på modellen er en hundredel av den riktige "Løvendals Galei".
Midlene til byggingen av dette kirkeskipet ble gitt av en mann som hadde sine gode barndomsminner knyttet til Fjære kirke. Reder T.Dannevig fra Oslo har skrevet disse linjene, som henger i kirkens våpenhus:
I minne om glade ungdomsdager, da jeg sommeren 1895 fra min fødeby Grimstad, gikk til Fjære kirke for å lese for presten og den tredje oktober samme år der blev konfirmeret af sogneprest Barth, var det meg kjærkommet å få anledning til å skjenke det beløp som krevdes til innkjøp av denne modell.
Oslo 1958. T. Dannevig.

Modellen henger med stevnen mot alteret og fyller godt opp i kirkerommet. Her, i Fjære kirke, får vi en unik anledning til å komme tett innpå et meget flott kirkeskip, for modellen henger nesten helt inntil galleriet. Man kan på nært hold studere detaljene i rigg og på skrog og dekk.

Vedlikeholdes  av Hans Petter Madsen [Sende kommentarer]

© Norsk Forlishistorisk Forening