Samsons forlis

SAMSONs siste reise

Av Hans Petter Madsen

Tåken ligger tykk og kald over havnen i Helsingør. Skulle det så allikevel ikke være mulig å nå hjem til jul tenker han, kapteinen ombord på SAMSON. Han går fram og tilbake på dekket og småsparker irritert i isklumper som ligger langs skansekledningen. Det har vært en hard tur siden han forlot Kristiansand med kurs for St. Croix, St. Jan og St. Thomas. Hans tanker streifer de der hjemme som har ventet på han nå i 1½ år. Det skal bli godt å se dem igjen, sin kjære kone Hartvine, og de tre barna Barbra-Margrethe, Herman og Peder. Niels Brønlund Randulf, som han heter, smiler litt lurt for seg selv der han går, for tross all motgang og uheldige omstendigheter som denne turen har brakt med seg, har den dog også gitt en god slump penger i kassen. Dette kan saktens komme godt med, for hjemme i Dronningensgate 6 i Kristiansand, venter det ny rentebelastning på lånet til Den Latinske Skoles Casse. Lånet på 600 Rdr som han måtte ta, i 1777 for å betale det altfor fine huset sitt, har han ikke hatt råd til å betale et øre på, forutenom rentene. Den 11 desember forfaller neste rentebelastningen til betalig.

Han løfter hodet og ser utover havnen igjen, og oppdager at sikten har bedret seg betraktlig. Han tar en prat med Jan Rasmussen From, som er styrmann ombord, og de blir enige om å sette seil for Kristiansand. De setter kursen ut i Kattegat, og det ser allikevel ut til at de skal rekke hjem før julekvelden. Både mannskapet og de to fruentimmerene som er passasjerer ombord gleder seg til hjemkomsten. Han tar et par runder til på dekket før han går nedenunder og setter seg på køya. Mens han spenner av seg bandolæret til sabelen og legger den fra seg, tenker han tilbake på turen som har vært.

Den 6 juni 1785 la han ut fra Kristiansand med kurs for St.Thomas, St.Croix og St.Jan. Med seg hadde han mye trematerialer for husbygging, samt tømmermannsøkser, jernhakker og annet verktøy. I tillegg til hovedlasten som bestod av 20000 mursten fra Kristiansand. Turen ned gikk fort takket være heldige værforhold og ikke minst fordi SAMSON var en god seiler. Men han var kommet litt for sent av gårde hjemmefra, så han havnet midt opp i den værste orkantiden når han kom fram til de vestindiske øyer. Dette skulle vise seg å bli dyrt. Men problemene ble jo løst etter hvert og nå var de endelig på vei hjem med sukker og annet fra de sydlige farvann. Ansvaret for den dyrebare last er han forsåvidt vant med, men denne gangen er det litt spesielt. I tillegg til de to passasjerene og stykkgodslasten har han også en stor mengde skinnende blanke sølvmynter med seg. Disse er forsvarlig innpakket i lærretsposer og nedlåst i et pengeskrin helt akterut i hans kahytt. I lasterommet ligger det en del siruptønner, the, tjære, såpe, spillekort, smør, pukkenholt og diverse andre varer, samt en stor mengde med Drikkendes vahre (rom). Han er ganske sikker på at rederen, Daniel Isaachsen, som også er hans svoger vil bli godt fornøyd med utbyttet av turen. Til tross for at han, ble slengt på land på St.Croix under den voldsomme orkanen den 25 august i fjor, med etterfølgende dyre reparasjoner på skipet, har han altså både skinnende mynt og verdifull last med seg hjem.

Døra til hans kahytt går plutselig opp, og han får en rask melding om at de nå har peilet Kullens fyr i øst på kompasset, og ca 1 mil fra seg. Klokken er 6 om kvelden, og det er blitt mørkt ute. Han trekker sabelen ut av balgen og ser lenge på det praktfulle våpnet før han legger det fra seg nede i den faste kisten akterut i lugaren. Her lå den trygt sammen med pengeskrinet, og de andre verdigjenstandene hans. Fartøyet gjør god fart i den etterhvert ganske sterke vinden. Alt er rolig ombord da han går til køys for natten.

Han gnir seg i øynene og reiser seg opp på køya etter en rolig natts søvn. I dag skriver han 11 Desembris 1786 i skipsjournalen. Vinden, sydøst til syd og ganske frisk. Utover dagen øker vinden stadig. Ved middagstid får de det første glimt av Norskekysten i horisonten. Det er ikke godt å avgjøre helt nøyaktig hvor de er, men de antar at de befinner seg mellom Mærdø og Hesnes. Vinden er nå blitt meget kraftig, en såkaldt revet mersseils-kuling. De holder en kurs langs med landet mens de heiser flagg etter los. Et par timer går uten at det skjer noe serlig, men så får de se en jolle på vei ut fra land. Niels Randulf gir ordre til å bakke store mersseilet for å holde av for jollen, men ikke lenge etter forsvinner den av syne igjen. Han skjønner nå at det ikke er sansynlig at de vil få noen los da det allerede er begynt å mørkne. Han beordrer derfor kurs sydvest til syd og står 1½ mil fra land. Sjøen er grov, men det er et solid skip, så alle føler seg trygge ombord.

Han tar en tur nedenunder for å gjøre noen notater i skipsjournalen, og tenker ikke særlig mer over at losjolla forsvant i det fjerne. Timene går mens han tenker tilbake på alle opplevelsene han har hatt på reisen og under det lange oppholdet på de vestindiske øyer. Litt humoristisk tenker han på lossingen av lasten i Christiansted på St.Croix, som gikk veldig greit, i og med at skipet stod tørt på land etter orkanen. Reparasjonene på skipet tok såpass lang tid at det ikke lenger var last nok tilgjengelig til å forsvare en lønnsom hjemtur. En liten trøst var det jo at alle de andre skipene i havna også led samme skjebne. Det var et underlig og trist skue å se alle de 25 skipene ligge mer eller mindre skadet på land. Ute er det blitt mørkt og skipet arbeider stadig kraftigere i den høye sjøen.

Da plutselig hører han høye rop fra dekket; "brendinger i le". Han farer opp fra stolen og i et par raske byks er han på dekk. Ganske riktig rett i le ser han tett i tett med brenninger. Han gir straks ordre om å stagvende for om mulig å stå ut fra land igjen, men skipet ligger allerede for høyt i vinden og har for dårlig fart til at dette lykkes. I steden mister de bare ennå mere høyde og de oppdager at det nå er brenninger også i lovart og rett forut. Han ser raskt at de ikke vil klare å komme seg ut av brenningene, da han blir var en liten åpning mellom dem. De blir fort enige om at dette er eneste utvei til en redning. Styrmann Jens Rasmussen From legger roret hardt over og styrer inn mellom brenningene. Samtidig gjør matrosene Lars Larsen og Niels Wormsen babord anker klart til å falle. Som ved et mirakel kommer de seg gjennom de første brenningene, men for bare å oppdage at det ut av mørket dukker opp ennå fler brenninger innenfor. De to fruentimmerene skriker i redsel mens skipet med voldsom kraft kastes inn på grunnenne. SAMSON krenger mens sjøene velter inn over skipet. I fortvilelsen fyrer de av et kanonskudd etter hjelp, men smellet fra den kraftige 6 punds kanonen drukner i lyden fra brenninger og vind. Hardt skadet blir SAMSON kastet av skjæret igjen, men har nå mistet all styrefart. De dreies rundt av sjøen og blir slengt inn mot noen grunner rett ved en holme. Nådeløst herjer naturkreftene med skipet. Her hjelper det verken at skipet er blant de sterkest i Norge eller at det bærer navnet SAMSON.

Solid skipstømmer av eik blir splintret i et inferno av lyd og sjøsprøyt, mens Randulf skriker ut ordre om å kappe stormasen "for at lette Skibet noget samt og i Tanke derved at redde livet, siden allt haab om Frelse næsten var dem forgaaet da ingen anden Redning var for øyne" De hugger straks av vant og stag til stormasten, og kommer seg såvidt unna i det den går over bord. Skipet løsner liksom litt nå, og blir stadig slått nermere land. Alle ser fortvilet etter en redning, mens de kravler rundt på det skrånende dekket på leting etter noe solid å holde seg fast i. Noen roper om hjelp, mens andre påkaller Vårherre i fortvilelsen.

Med ett kastes de av en diger bølge inn mot land slik at Blinderaaen akkurat når inn til fjellveggen. Alle kravler for livet bort mot baugsprydet for å prøve å nå blinderåen, og frelsen, før det er for sent. En etter en klarer de med stor fare for livet å berge seg i land, "undtagen Kocken som formedelst at Fartøyet Sank, maatte flygte op i Fore merset hvor han blev siddende".

Kaptein Niels Randulf kravler i sikkerhet sammen med de andre, hvor de varmer hverandre så godt de kan i den kalde, stormfulle desembernatta. Når det lysner av dag har allerede sjøen begynt å legge seg noe, og med felles anstrengelser klarer de å få kokken i land. Forfrossen og utmattet, men i live. Hva nå, tenker kaptein Randulf, der han fra en fjellknaus tar et overblikk over de sørgelige rester av det før så stolte skip. Foran seg ser han et eneste virvar av vrakrester, tauverk, seilfiller og stykkgods, men hans tanker søker dypere ned. Et sted der nede blandt rullestein og sand ligger det en formue i sølv, og i hånden holder han nøklene til kista. Så nær, men akk så fjærnt, tenker han da han lar seg løsrive og med bøyd hode vandrer over lyngtuster og snøflekker ned til den andre siden av holmen hvor bergningsmannskaper venter. Først nå oppdager han at han faktisk ikke engang har rukket å få på seg skoene sine. De ligger igjen på bunnen sammen med alle de andre eiendelene hans. Det skulle gå 200 år før noen så dem igjen.