nullbit.gif (35 bytes) Norsk Forlishistorisk Forening

nullbit.gif (35 bytes)
nullbit.gif (35 bytes) Tilbake til:

[Skipslister, forlis og sjøskader]

Bark "SALUS" av Grimstad

av  Hans Petter Madsen [Sende kommentarer]

crus2.gif (1761 bytes)nullbit.gif (35 bytes)
nullbit.gif (35 bytes) nullbit.gif (35 bytes)crus4.gif (1387 bytes)

"SALUS" blir til

1865 - vi er i den mest travle seilskuteperioden i Aust-Agder. På flere steder i Grimstad-distriktet har man i den senere tid hatt skuter under oppføring. I Grefstadvika ved Moisanden har skipsbyggmester Knud Andersen Grebstad og hans menn stått for byggingen av en av dem, og nå er tiden inne til at skuta skal sjøsettes. Folk har samlet seg, som vanlig er, for å ta del i sjøsettingen. Dåpsseremonien er over og skipet setter seg sakte i bevegelse nedover den såpeglatte beddingen til hurrarop fra tilskuerne. Fartøyet, som nettopp har fått navnet "SALUS", er bygget av solid eik. Det måler 222 int. tons, er 100 norske fot langt, 25,5 fot bredt, og stikker 12,2 fot dypt. Som reder for det nye skipet står en gruppe personer fra distriktet, med H. Omundsen i spissen. "SALUS" er primært tenkt brukt til trelast-farten på England.

Skipet får en bark-rigg, en etter hvert stadig mer benyttet riggtype, som ikke krever så stort mannskap som de tradisjonelle fullriggerne.

Kollisjon og reparasjon

"SALUS" settes inn i farten på England, men det varer ikke lang tid før den første uheldige situasjon oppstår. Den 10 Juli 1866 kan vi lese i Den Vestlandske Tidende at "SALUS" har vært involvert i en kollisjon. Hendelsen er for såvidt ikke så dramatisk, og er vel heller ikke så uvanlig på denne tiden. Skipstrafikken er etter hvert blitt tett i Skagerrak, og kollisjoner skjer fra tid til annen. Skipenes reduserte evne til raske manøvrer, og mangelen på moderne utstyr som radar etc. gjorde at slike kollisjoner ikke var til å unngå. Vel - ikke noe unormalt som sagt, men på en måte opptakten til noe som senere skulle komme til å sette "SALUS" i et helt spesielt lys for folk i fra Grimstad og Homborsund.

Problemene begynner

Tiden går. Skipet og mannskapet har etter hvert fått flere år sammen og de problemer som fra tid til annen dukker opp takler man stort sett bra. Men i november 1888 er "SALUS" på vei til England med trelast. Rommet er stuet fullt, og på dekket er det likeledes stablet opp så mye plank og bord man kunne klare å få med seg. Turen blir kortvarig. De har så vidt forlatt Lindesnes og lagt kursen ut i Nordsjøen, da det setter inn med storm. Uværet og sjøen blir etter hvert så kraftig at "SALUS" begynner å ta sjøen over dekk. Mannskapet er hele tiden i fullt arbeide med å berge seil, og surre alt løst. Mens dette arbeidet pågår merker kapteinen at skipet begynte å ta inn mere enn vanlig med vann. Siden været ikke gjør tegn til å bedre seg, og lekkasjen vedvarer blir det besluttet å sette kursen inn mot Norge igjen. Yngstemann ombord er i ferd med å sjekke dekkslasten da han under den voldsomme slingringen mister balansen, blir tatt av en sjø og går over bord. Det senere avhøret for Grimstad og Fjære sjørett omhandler hendelsen i korte ordelag;

"For Retten fremstod Skibets Fører Capt: Olsen og forklarede at en af hans Mandskab Olaus Olsen, født den 29e Juni 1870 i Fjære, under Fartøiets Arbeiden under den voldsomme Storm i Nordsøen den 22 d M, faldt overbord idet han gik op paa Dækslasten under Fartøiets stærke Slingring. Ethvert Redningsforsøg var under det frygtelige Veir umuligt."

De korte setninger forteller ikke om ungguttens dødskamp der ute i Nordsjøen, heller ikke noe om kaptein Olsens tanker der han ser sin søsters sønn forsvinne i bølgene, bare 18 år gammel.

Med kraftig lekkasje kommer "SALUS" omsider inn på Homborsund havn hvor de fortøyer i trygghet for uværet. Senere blir det avholdt en besiktigelse og takstvurdering av skadene "SALUS" har pådratt seg i det kraftige uværet. Grimstad og Fjære sjørett konkluderer med at skadene etter all sannsynlighet er lokalisert til dekket, og at lekkasjen i hovedsak skyldes overvann på dekk. På grunn av denne konklusjon var forsikringsselskapene ikke villige til å dekke utgifter til mere enn å losse dekkslast og noe av det øverste i rommet. De mente at dette var tilstrekkelig for å få reparert skadene ovenbords. En skjebnesvanger konklusjon, som senere skulle vise seg å koste mange menneskeliv.

"SALUS" bringes hjem til Fevik for reparasjon. Lossing, kontroll og reparasjon er et møysommelig arbeid, som tar sin tid. Vinter er det også, med mye snø og kulde. Først i slutten av februar neste år er arbeidet fullført, og lasten tas inn igjen.

Mot England på ny

Vi skriver 1889. Det er Onsdag den 6 Mars, og lasten er endelig på plass i skipet igjen. Fartøyet er seilingsklart og ankertrossene hales inn. Styrmannen hadde i siste liten måttet steppe inn som kaptein ombord. Kaptein Ole Olsen var plutselig blitt syk, og lå til sengs hjemme på Huseland. Kaptein Olsen og de andre redere har ingen bekymringer for denne lille forandring på besetningen ombord. Turen, som er bestemt til Poole på Englands sydkyst, er å se på som ren rutine for mannskapet, og dessuten er styrmannen en erfaren sjømann og så absolutt i stand til å ta ansvaret for skip og last. De kommer seg vel ut i rom sjø.

Været tiltar raskt i styrke etter hvert som de kommer lenger vestover. Under det harde vindpress, og den etterhvert stadig økende sjøgang, springer "SALUS" lekk - igjen. Lekkasjen viser seg raskt å være betydelig, minst like stor som forrige gang. Nordsjøen er ikke noe å gi seg i kast med på denne årstid med en såpass stor lekkasje, spesielt når lekkasjestedet ikke er mulig å lokalisere på grunn av lasten. Siden de ikke har kommet lengre enn at de er i ferd med å runde Lindesnes, beslutter de seg for å gjøre vendereis. De setter kursen tilbake mot Fevik, for å få tettet lekkasjen, som åpenbart ikke var blitt funnet under vinterens reparasjoner.

Det tragiske forlis

På veien tilbake blir været stadig verre. Så kommer snøen. Det laver ned. Sikten er henimot null, og lekkasjen er blitt enda verre. Det er absolutt påkrevet å finne havn for å berge skip og last. De bestemmer seg for å prøve å komme inn til Homborsund eller Groos. Men - om kvelden den 7 mars, omtrent kl. 19, etter nesten 2 døgns hardt slit mot naturkreftene hører de plutselig brenninger i le av seg. Selv om de er tett oppunder land, kan de ikke se grunnbrottet på grunn av mørket og det tette snødrevet. Det er for sent å kaste ankere, for sent å vende skipet ut mot åpent farvann. Så kjennes et voldsomt støt, og lyden av kraftig skipstømmer som knuses mot granitt. Katastrofen er et faktum. Det jobbes iherdig ombord for å klargjøre skipsbåten, en liten 17 fots sjekte er alt de har å redde seg med. Etter en stund lykkes det dem å få båten heldig ut. Alle mann kommer seg ombord i båten, og i det de skal til å ro vekk fra det grunnstøtte skipet, kaster en voldsom sjø sjekta rundt. I et inferno av sjøsprøyt og vrakrester kjemper den 10 manns store besetningen en kamp på liv og død - de fleste taper.

Den 19 år gamle matrosen Klemmet Salvesen fra Grimstad er heldig å får sparket av seg sjøstøvlene slik at han er i stand til å svømme. Ned fra akterskipet henger en kjetting, som han klamrer seg fast til, ved hjelp av denne klarer han å klatre ombord på skipet igjen. Skipskameratene kan han ikke se noe mere til. Like etterpå går deler av riggen over bord. Senere gir snødrevet seg noe, og månen titter fram. Da ser han at skipet er i drift fra det skjæret det støtte på, og inn mot land. Da skipet tørner mot land får han firt seg ned i et tau fra klyverbommen og kommer seg ned på svaberget. Våt og forfrossen er han, men i live. Han går så over land og tar seg fram til et hus, som viser seg å være Kalvehaven i Homborsund. Her blir han vennlig mottatt, servert kaffe og får tørre klær, mens han forteller kona i huset den tragiske beretningen om forliset rett utenfor.

Om morgenen ligger dekkslasten i tykke dynger i buktene langs Homborside. Det blir lett etter overlevende, men dessverre til ingen nytte. Tragedien er et faktum. Havet har nok en gang revet et helt skipsmannskap bort, på en mann nær. Vraket står hardt på i Plankebukta, et navn som denne bukta hadde fått ti år før. Da lå også bukta full av planker etter forliset av en svensk skute hvor hele mannskapet omkom.

Til Grimstad for siste gang

Eidefolk med Tellef Nilsen Homborgsund i spissen setter igang nødvendige tiltak for å klargjøre berging av vraket. Dampskipet "AGDER" kommer i det samme østfra. De ror ut til det og ber kapteinen varsle om forliset når han kommer til Lillesand. Så reiser "AGDER" igjen. Med fare for liv og helse kommer de seg ombord i vraket, og får ned de seil som enda står oppe. Midlertidige fortøyninger blir lagt til land, for å minske skadene mest mulig. Tauer for sleping blir klargjort. Utpå ettermiddagen kommer dampskipet "ACTIV", som var varslet av "AGDER". Det lykkes dem å få rodd en sleper ut til "ACTIV", som begynner å trekke vraket av grunnen. "AGDER" kommer i det samme tilbake, og assisterer med en sleper til. Med felles anstrengelse får de brakt "SALUS" inn i trygg havn i Homborsund. Her blir vraket inspisert, og man finner at det flyter såpass godt på lasten at man beslutter å slepe det til Grimstad. Ombord på havaristen står den unge matros, som eneste gjenværende mannskap, da "SALUS" glir inn til Grimstad for siste gang. Her blir vraket lagt ved Torskeholmens sydvestre ende, hvor vraket blir losset for sin trelast, og synker.

Så langt var bergingsarbeidet gått etter planen. Men en ting gikk ikke helt etter planen til bergingsfolkene fra Eide. De var jo tross alt de første ombord i det forlatte vraket, og uten dem ville, etter all sannsynlighet, ikke bergingen latt seg gjennomføre. Allikevel krevde rederiet for de to dampskipene at bergelønnen i hovedsak skulle tilfalle dampskipene. Rettssak var ikke til å unngå. På begge sider stilte det kyndige advokater som la fram saken for dommerne. Det hele syntes å gå i Eidefolkenes favør inntil en kommentar falt; at hvis ikke brorparten av bergelønnen tilfaller dampskipene, vil de ved neste lignende tilfelle bare reise videre uten å bistå i et slikt redningsarbeide. Dette var sterke argumenter, som man ikke uten videre kunne se bort i fra. Så urimelig det enn måtte være, var man ofte absolutt avhengig av dampskipsassistanse i slike tilfeller. Man kunne derfor ikke falle ut med dampskipene som trafikkerte kyststrekningen. Bergelønnen ble fordelt med 2/3 deler til dampskipene og 1/3 til bergerne fra Eide.

"SALUS" legger ut på sin siste ferd

I 14 år blir vraket liggende der ute ved Torskholmen. Etter hvert er det bare toppen av spantene som stikker opp over vannflaten, og vraket inngår snart som et naturlig trekk i havnebildet. Folk tenker ikke lenger over hvilket skip det engang var, og tragediene som fulgte dets kjølvann.

Byen er i rivende utvikling, og man planlegger byggingen av et nytt badehus. Bestemmelsen om at badehuset skal legges til Torskholmen setter det gamle vraket på dagsordenen igjen. Det ligger i veien, og dessuten er det ikke særlig pent mener folk.

Havnefogd Due utlyser til anbudskonkurranse om flyttingen av vraket. Som første anbyder har vi Moss Værft, Bjærgnings- & Dykker Co, som legger inn pris på jobben. De påtar seg oppgaven for den nette sum av 2000 kroner. Men man behøvde ikke å innhente ekspertise fra andre kanter av landet. Det skulle vise seg at Grimstad hadde nødvendig ekspertise til slikt innenfor egne rekker, og langt billigere kunne det også gjøres. Anbudet fra Anton Olsen viste dette. Han ville påta seg oppgaven for 900 kroner. Men Grimstad hadde fostret flere begavede og oppfinnsomme menn. Blant disse finner vi mannen som gir inn sitt anbud på en liten papirlapp, og som påtar seg oppgaven for kun 700 kroner. I tillegg presiserer han at han ikke trenger noe forskuddsbetaling for å sette igang arbeidet, og at arbeidet kan påbegynnes og fullføres uten opphold. Denne dristige mann var kaptein Nils Salvesen. Med dette anbudet var det en grei sak for havnefogd Due å ta en beslutning.

Ved hjelp av en mengde tomfat og en ikke ubetydelig del kløkt og innsikt i den slags affærer, fikk Nils Salvesen omsider hevet vraket. Den 30 juni 1903 gled "SALUS" igjen ut fra kai, men denne gang var det for siste gang. Hun var ikke lenger noen stolt skute bestemt for England, men et svart, slimete og illeluktende vrak. Sakte ble hun slept over Grimstadfjorden, hjulpet oppe av en jakt på hver side en dampbåt i spissen. Midt ute på fjorden truet vraket plutselig med å gå til bunns, men man klarte så vidt å holde det flytende til man kom inn i Vikkilen. Og på en lun plass utenfor den trafikkerte havna lot man vraket gå til bunns.

Til hvile for godt, men minnene lever

Ute i Homborsund drev man i tiden rett etter forliset med iherdig berging av den flytende dekkslasten. Av materialer herfra ble det blant annet bygget et hus, som står i Homborsund den dag i dag. Selv om folk flest kanskje ikke kjenner til bakgrunnshistorien bak det lille hvite "sørlandshuset", står det der og på en måte vitner om katastrofen i 1889, som krevde 9 menneskeliv.

Rett innenfor Lindes mekaniske verksted stakk rester av forskipet opp over vannflata, som det eneste man kunne se av vraket. Ettersom årene gikk ble det stadig mindre å mindre som syntes av "SALUS" Nå er hun forlengst blitt borte, og historiens slør har lagt seg over stedet og hendelsene.

Det gamle vraket av "SALUS", eksisterer det fremdeles? Etter en del undersøkelser lyktes det oss omsider å finne ut hvor Lindes mekaniske verksted engang hadde ligget. Dette gav oss i hvert fall et sted å begynne letingen etter vraket.

Men var virkelig det gamle vraket glemt av alle? Noen måtte vel ennå kunne huske det. Ja heldigvis, ennå fantes det en som husket at det for lenge siden stakk skipstømmer opp av bunnen der nede i Vikkilen. Han kunne fortelle at han en fin sommerdag hadde svømt ut til disse stokkene, og klatret opp på en av dem. Men det viste det seg at den var for råtten til å bære ham, og han gikk hodestups uti igjen. - en liten episode, som han av en eller annen grunn aldrig glemte, og godt var det.

crus3.gif (1392 bytes)

 

Til toppen av siden

Til  Copyright siden

Vedlikeholdes av Hans Petter Madsen [Sende kommentarer

© Norsk Forlishistorisk Forenings1_btn.jpg (5114 bytes)